Skrevet av: Rolf Atle Kristoffersen
Deadspin is a sports news and blog website, originally founded by Gawker Media, and currently owned by the Gizmodo Media Group subsidiary of Univision Communications’ Fusion Media Group.
Kilde: Wikipedia
Ytringsfrihet – hvor går grensen?
«I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it»
Evelyn Beatrice Hall
Ytringsfrihet. Friheten til å ytre seg. Freedom of expression, som det heter på et av verdens mest utbredte språk. Hva betyr egentlig dette? Tenker vi over det til daglig her i Norge, og i tilfelle vi ikke gjør det – burde vi tenke på det?
Jeg er blitt en halvgammel mann etter hvert, heldigvis lever jeg i det Herrens år 2018 og min alder er ikke like relevant nå som den var på den tiden Voltaire levde. Likevel, Voltaire ble født i 1694 og levde til 1778. Han var privilegert, selvsagt – i et samfunn hvor det var skitt, fattigdom og dødelige sykdommer hvor enn du snudde deg, så viste det at han alltid var velkledd og mot slutten av sitt liv kunne kjøpe slottet Tornay og landsbyen Ferney i Frankrike, nær den sveitsiske grensen, at han stort sett tilhørte eliten i Frankrike på den tiden. Det var 22 millioner mennesker i landet rundt 1700, og av de var omtrent 600 000 det vi kan kalle velstående. Resten var stort sett fra fattig til veldig fattig, særlig målt mot hvordan vi i dag tenker på fattigdom – og rett etter Voltaires død kom som kjent revolusjonen i Frankrike. Misnøyen nådde da en topp.
Voltaire selv beundret en styreform som han kalte «det opplyste enevelde», han hadde ingen tro på at massene kunne styre seg selv – og så ikke for seg noe form for demokrati slik vi tenker på det i dag. Han representerer «Opplysningstiden», men det gikk med små skritt i forhold til de rettigheter vi snakker om i dagens samfunn.
Å skrive ble han aldri lei av, og hadde en fantastisk evne til satire. Ikke alle likte dette, og i 1717 ble han fengslet og sendt til Bastillen, et berømt fengsel som vi alle husker ble viktig i revolusjonen. Der måtte han være i ett år, men ble ikke skremt av den grunn. Han skrev videre, og måtte i 1726 flykte fra Paris og Frankrike til England. Skrivingen stoppet overhodet ikke, og da han prøvde å komme seg tilbake til Frankrike mange år senere tok det ikke lange tiden før han igjen måtte flykte. Han slo seg ned på dette slottet i den landsbyen han kjøpte i 1758, og skrev der Candide – som han nok er mest kjent for utover at han regnes som «Ytringsfrihetens far». Hvem som eventuelt er moren har jeg ingen anelse om. Han var elskeren til Émilie du Châtelet, som blant annet oversatte Newton, og hadde sitt eget slott. Hun levde bare i 43 år, og var mer typisk for sin tid.
Moren til det berømte utsagnet “I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it”, var derimot Evelyn Beatrice Hall. Hun skrev en biografi om Voltaire på tidlig 1900-tallet. Dette utsagnet mente hun da oppsummerte hvordan Voltaire hadde tenkt rundt ytringsfriheten.
Det 21. århundre
«But… freedom of expression today still depends on wealth, privilege and our place in society. Those who run TV networks for example, can get their message across to far more people than the rest of us. Similarly, those who have their own laptops with broadband, have far greater access to information than those who have to walk miles to an internet café.”
Kilde: Amnesty International, https://www.amnesty.org/en/what-we-do/freedom-of-expression/
Amnesty skriver videre om stater som begrenser retten til å ytre seg, og vi kjenner alle eksempler på dette i Kina, Nord-Korea, Iran og en rekke andre land vi ikke liker å sammenligne oss med – som det heter så fint. Hvordan er det i Norge?
Vel, vi husker nok alle eksempelet med Sylvi Listhaug og maleriet av henne på en vegg i Bergen. Det var gjort av en kjent kunstner, og hadde mange elementer som isolert sett kunne få hvem som helst til å steile. Det var nagling på kors, det var nazi-symbolikk, det var nakenhet, det henspilte på martyrdom og mente kanskje at hun spilte ut mange kort helt bevisst i sin kommunikasjon. Tankene gikk til mann og barn, uskyldige tredjeparter, og meningene var delte og ganske hissige. Vi husker også at hun mente seg kneblet, og henspilte på vern om ytringsfriheten da hun ble avsatt av Stortinget som justisminister. Denne kneblingen følte hun så sterkt at hun sto frem på en egen pressekonferanse for å snakke om hvor kneblet hun var til det norske folk og alle andre som måtte føle seg interessert i det. Det ble sendt på alle rikskanaler, og behørig dekket i landets aviser – og selvsagt på nett.
Hvordan kunne alt dette skje?
For å prøve å finne et svar på dette, så vil jeg ta noen omveier – og se hvor jeg havner. Ofte havner jeg der jeg skal når jeg en sjelden gang er ute og kjører, men det hender også at jeg havner en helt annen plass. Det kan flere som har vært med på tur skrive under på, jeg er ikke belemret med noe innebygget kart og kompass. Når jeg derfor legger lystig i vei her, så er det med den hensikt at reisen også har verdi – og målet er ikke alltid det viktigste.
Barn i Norge
«Eeeemiil, förgrömmande onge!»
Det virker nok rart å starte med ett av de mest berømte skrikene i nordisk barnetv når jeg skal snakke om barn i Norge. Dette er jo svensk! Ja, det er selvsagt vår alles Astrid Lindgren og hennes «Emil i Lønneberget». En historie som foregår tidlig 1900-tallet. Dette skriket var aldri med i bøkene, det var noe pappaen til Emil kom på selv – altså skuespilleren Allan Edwall. Når dette brølet skremte fanden på flatmark som jeg tror det heter, så var ikke Emil sen om å skjønne at det var på tide å lete etter nærmeste snekkerbu. Vi husker nok alle at vi ikke tok det så tungt om pappaen sto med hevet hånd, og mange ganger virket som det var helt greit å daske litt på Emil – det var uten tvil greit med en effektiv forvisning til en bitteliten bod uten mat og drikke på ubestemt tid. Klar deg sjøl, Emil!
En grunn til å nevne dette, er at Sverige har vært et foregangsland i Norden når det gjelder barnas rettigheter. Så tidlig som i 1979 var dette fantastiske landet ute med nymotens lover: «Sverige var et pionérland da myndighetene i 1979 forbød alle former for fysisk og psykisk vold mot barn.»
Kilde: Aftenposten, https://www.aftenposten.no/norge/i/6qk5o/Lang-vei-til-barns-rettsvern
Norge var ikke sene med å følge etter, og allerede i 2010 var det regler på plass her også som forbød alle former for fysisk oppdragelse av barn. Psykisk vold er litt mer uklart her i landet enda, men vi mener nok stort sett at det heller ikke er lov. Så spenstige som i Sverige har vi ikke vært likevel..
Vi har mange barn i Norge, noen ser ut som voksne. De ser jeg bort i fra i første omgang, her vil jeg si litt om utviklingen som har skjedd siden 1800-tallet sånn omtrent.
Det finnes fra den tiden et begrep som «barnevandring»:
«Barn som vandret var helt ned i 7 års alderen, og på Austlandet arbeidet de med fjøsstell, matlaging, slåttonn, snekring og gjeting. Barna vandret mellom 15 og 20 mil, som oftest flere i samme følge. De dro hjemmefra i april og vendte gjerne ikke hjem igjen før i november.»
Det hadde åpenbart med fattigdom å gjøre, og ikke så mye med ytringsfrihet tenker du kanskje. Ja, det er jeg ikke helt uenig i, men det forteller samtidig om et samfunn hvor barna måtte gjøre nytte for seg uansett hva de ellers mente om det. Det er rimelig å tro at veldig få av disse barna som måtte vandre hjemmefra virkelig likte disse turene som varte i mange måneder. Det var jobbing og slit, det vi i dag kaller barnearbeid, og som er strengt forbudt i vår del av verden.
Nå er det altså også forbudt å slå barn både i Norge og Sverige. Det er bra, tenker jeg. Fordi det har absolutt noe med ytringsfrihet å gjøre. Utviklingen går helt klart mot at barn skal bli hørt i alt som angår dem direkte, og noen ganger det som er mindre direkte. Dette finnes det i dag veldig mange regler rundt, og mye er oppsummert i Barnekonvensjonen, og artikkel 12 sier nå på forenklet vis:
«Alle barn i Noreg skal få seie meininga si, og deira meining skal bli tatt på alvor»
Dette har langt i fra vært selvsagt i Norge, og er langt i fra selvsagt i store deler av verden enda. Det er ikke engang sikkert at alle synes dette er spesielt lurt her i landet heller. Hva som skjer i de enkelte familier vet vi ikke så mye om, og det kan nok tenkes at noen og enhver blir sliten når barna nekter å gjøre som du vil.
Jeg ropte en gang til min lille datter, som da var litt over to år: «Du MÅ jo høre på pappaen din. DU kan ikke bestemme over meg!» og fikk litt småhulkende til svar: «Ja, men eg klaaare det jo…»
Så, hvorfor ha ytringsfrihet?
Muligens forstår vi det kanskje når det gjelder barn etter hvert. Det er et lite menneske, med meninger, tanker og følelser. De skal kanskje ikke bli overkjørt av oss voksne? Det er mulig at de må få sin rett, og dermed mulighet, til å utvikle seg slik de selv ønsker. Åpenbart kan det være lurt at vi som voksne overfører mye av den kunnskapen vi surt har ervervet til våre barn, men det skal ikke trykkes ned over hodene deres – det tror jeg er den alminnelige oppfatning i våre dager. Det er ganske nye tanker, som vi har sett så ble det ikke vanlig å tenke slik før mot slutten av 1900-tallet, og konkrete lover kom ikke før 2 000 og utover. Før dette hadde vi bøker som Jonas, av Jens Bjørneboe. Han behandlet i stor grad skolevesenets «salamandere», som alle skjønner ikke var særlig positivt ment. Jeg går ikke nærmere inn på det her, men det er klart at kampen for barns rettigheter har vært minst like hard som kampen for kvinners rettigheter – eller andre minoriteter. Kampene pågår enda, ikke minst gjennom «Metoo» kampanjen, og det snakkes mye om leksefri skole for tiden.
Skal vi voksne ha beskyttelse da? Vi klarer oss vel selv?
Tja, gjør vi det?
All slik kamp krever regler rundt ytringsfrihet. Vi må tørre å si fra om urettferdighet i samfunnet. Da kan vi ikke risikere å bli fengslet!
Det finnes grelle eksempler i historien, og også i dag, på regimer som overhodet ikke utøver noen form for ytringsfrihet slik vi kjenner ordet – og jeg skal prøve å komme litt nærmere inn på ordet etter hvert. Dette vet vi. Dette blir vi fortalt av den frie pressen i Norge, og i verden. Dersom vi skulle tenke at pressen var kneblet, slik som Listhaug følte seg, så innser vi at det fort vil føre til feil opplysninger, propaganda i betydningen at myndighetene bruker pressen til å fortelle en historie som de vil at vi skal tro på uten tanke på om den er sann eller ikke, uvitenhet om det som skjer både i landet og i verden – her er Nord-Korea et eksempel. Mye tyder på at innbyggerne i det landet er lykkelig uvitende om det meste som skjer ellers i verden, og om alt som skjer av galne ting i landet. Det som er bra vet de nok om.
Litt teori:
«Vernet av ytringsfriheten er særlig begrunnet i tre hensyn:
1. Den er nødvendig for menneskets søken etter sannhet – kun ved fri meningsutveksling kan vi komme nærmere sannheten.
2. Den ligger som grunnlag for vår personlige autonomi og frihet – vi har frihet til å dele våre tanker og ta imot andres, og i kraft av denne friheten utvikles vi som mennesker.
3. Den er en forutsetning for demokrati – uten frie ytringer, ingen fri informasjon, ingen fri meningsdannelse og intet reelt grunnlag for demokrati, verken gjennom individers informerte stemmeavgivelse eller mulighet for deltakelse i samfunnsdebatten.
Kilde: SNL, https://snl.no/ytringsfrihet
Dette fremstår som 3 verdige formål. Vi ønsker å finne sannheten, det tror jeg alle er enige i? Eller er det noen ganger slik at tro er sterkere enn fjell? Når vi mange ganger reagerer kraftig på andres mening, særlig om de sier at dette er SANNHETEN, så henger det gjerne sammen med at vi rett og slett ikke tror de har rett. Det høres helt feil ut. Mange mennesker har prøvd seg på dette gjennom årene, en av de mest kjente er Albert Einstein – særlig med hans relativitetsteori. Jeg skal på ingen måte forsøke å forklare den, men jeg vet den har enorme virkninger den dag i dag på mange forskjellige områder som vi nyter godt av. Uten å gå i detaljer, så tok det Einstein nesten 20 år å finne nok beviser på at hans teori måtte erstatte Newton sine teorier. Heldigvis var vi der at livet hans aldri var i fare på grunn av disse meningene, det er nok eksempler på mennesker som har blitt fengslet og drept for å komme med nye tanker.
Livet til Einstein var kun i fare fordi han også var jøde og levde i den tiden da Nazismen blomstret i Tyskland. I den grad han ble undertrykket og forfulgt, så sto nok det regimet for brorparten. Som igjen begrenser ytringsfriheten, selvsagt.
Spesielt i forhold til FRIHET, som var udiskutabelt under press da Hitler kom til makten. Det samme kan nok sies om DEMOKRATIET, selv om de prinsippene i stor grad var det som hjalp Hitler til makten. Så gode friheter i Tyskland til å danne organisasjoner, tale offentlig, samle grupper, demonstrere og annet kan vi godt si var en god hjelp for Hitler på hans vei mot enevelde.
Listhaug og Trump
«Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
————————————-
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
Fra §100 i Grunnloven, kap.5 om menneskerettigheter.
Tilbake da til Trump i starten av dette skribleriet – hvorfor må han tåle å få høre: «Go fuck yourself»? Han ga angivelig bare vennlig skryt til «Deadspin», et slags sportsmagasin, men på feil måte slik de oppfattet det. Da kom reaksjonen kontant på Twitter. Spredd over hele verden i etterkant.
Hvorfor må Listhaug tåle at et maleri som tydelig viser henne på en åpenbart ufin, og mange vil si trakasserende måte, blir spredd over hele nettet, nasjonalt og internasjonalt?
Tidligere ble mennesker fengslet, og drept, for slikt. Mange plasser blir de det enda. Kan noen se for seg tilsvarende kunstneriske uttrykk i Nord-Korea? Neppe. Satire om profeten Muhammed i 2005 i Jyllands-posten førte til voldsomme reaksjoner, med terror og drapstrusler – til og med drapsforsøk. De fleste av oss forstår at det ikke er riktig. Likevel kjenner vi kanskje på presset når Trump eller Listhaug blir hengt ut, særlig dersom vi er tilhengere av dem. Dette er ingen politisk tekst, så jeg tar ingen stilling der – men, hvor går grensene? Skal vi tillate Nynazister å spre sitt budskap? Skal vi tillate at abortmotstandere får demonstrere fremfor sykehus med plakater: «abort er drap!»? Undertrykker ikke det andre rettigheter som også er viktige? Retten til å være annerledes, retten til å ha sin religion i fred, retten til selv å velge abort, retten til å si hva man mener dersom truslene oppleves ekte?
Det er satt grenser, og mye ble grundig diskutert i 2004 da Grunnlovens §100 ble revidert for første gang siden 1814. Tenk selv på det. Tør alle si hva de mener? Tør du si hva du mener?
Bør alle få si hva de mener? Hvorfor ble Listhaug «sparket» av Stortinget? Gjaldt det ytringsfrihet? Eller gjaldt det noe annet? Kanskje hadde hun et annet verv som Justisminister, som gjorde at hennes ytringsfrihet ble begrenset i forhold til Stortinget? Det handlet om tillit, tenker jeg. Hva tenker du?