Skrevet av Anette Randeberg:
Du må ikke sove
Jeg våknet en natt av en underlig drøm
det var som en stemme som talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm –
og jeg reiste mig op; Hvad er det du vil mig?
Slik starter Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove».Dette diktet gjorde stort inntrykk på meg da jeg hørte det første gang som ungdom, og det er fortsatt er dikt som gir meg et mentalt klaps i bakhodet.
Det ble skrevet i 1937 og handlet om nazistenes fremmarsj. Diktet var en fremsynt advarsel og Øverland nevnte Hitler i strofen «…og rotne for Hitlers ariske rase!» Arnulf Øverland var tidlig kritisk til nazistene.
Under andre verdenskrig var han en del av motstandsbevegelsen og skrev flere dikt som støttet opp under dette. Han ble etter hvert arrestert, og satt i konsentrasjonsleirene Grini og Sachsenhausen. Han fikk føle på kroppen det han advarte mot.
Jeg hørte nylig et utdrag av diktet, og tenkte på hvor aktuelt det er i dag, med fremmedfrykt og ytre høyre i fremmarsj. Jeg tenkte på hvor viktig det er at nye oppvoksende generasjoner hører diktet, og kan relatere det til dagens samfunn.
Da jeg hørte talene til Nobels fredsprisvinnere for 2018: Denis Mukwege og Nadia Murad, tenkte jeg igjen på dette diktet. Jeg tenkte at diktets budskap om at det haster å gjøre noe også kan gjelde seksualisert vold og overgrep mot kvinner, særlig der dette nyttes som et våpen mot utsatte grupper i en konflikt.
Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker – men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre
Nobelprisvinnerne i 2018 talte ved mottagelsen av sine priser om misbruk av barn, voldtekt av kvinner og slaveri. Deres fortellinger har gjort sterkt inntrykk på mange her i Norge.
Denis Mukwege fortalte om spedbarn, unge jenter, kvinner i alle aldre, gutter og menn, som var blitt voldtatt på nesten utenkelig vis i hans hjemland Kongo. Ofte offentlig. Som lege tok han imot pasienter som, uansett hvilken hjelp han kunne gi dem, fortsatt var merket for livet. Deres psykologiske, seksuelle og reproduktive helse var sterkt skadet.
Folkemordet på det jedisiske folket, bortføring, voldtekt og slaveri var tema for Nadia Murads tale. Historien blir ekstra sterk fordi hun selv er et av ofrene.
Begge vinnerne ber om at verdenssamfunnet bidrar til å endre forholdene. Nå! Det haster!
Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss
Ennu mer;
Ingen kan tro , hvad her daglig skjer
Mukwege sa i sin tale at vi har tilgang til verdens kraftigste informasjonsteknologi. Vi kan ikke lenger si at vi ikke visste. Han ba om at alle bærer vitnesbyrd og går sammen om å få slutt på denne lidelsen som han beskrev som en skamplett for vår felles menneskehet.
Murad hadde håp om at dagen prisen ble utdelt ville markere starten på en ny æra. Hun ønsket at verden i fellesskap ville jobbe for å beskytte kvinner, barn og minoriteter mot forfølgelse, spesielt mot seksualisert vold. Hun ønsket at jedisier som ville returnere til Irak skulle få internasjonal beskyttelse under tilsyn av FN for å forhindre nye folkemord.
Fortellingene deres er så fæle at vi nesten ikke vil tro dem. Men vi vet og at vi må gjøre noe. Vi må høre dem, se dem og bære vitnesbyrd. Jobbe sammen for endring. Det haster!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer dig selv
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der å glemme!
Mukwege forteller om voldtekt av spedbarn. Han sier at de ba en stille bønn – «fortell oss at det bare er en vond drøm» Det ble mange ofre før de fikk den lokale militslederen som var medlem av provins-parlamentet tiltalt. Han ble til slutt tiltalt og dømt for forbrytelser mot menneskeheten.
Jentene Murad forteller om er fortsatt slaver. De blir holdt fanget og voldtatt. Hun synes det er ufattelig at verdenssamfunnet ikke mobiliserer for å frigjøre disse jentene. Og jeg er enig med henne.
Vi vil nesten ikke høre disse historiene, det er for opprørende, vi vil ikke tro at det er slik, her vi sitter i vårt trygge land. Det er vanskelig å ta det inn over seg. Det kan fort ødelegge middagen eller nattesøvnen. Vi blir som de tre apekattene: blinde, døve og stumme.
Vi vet at dette skjer ikke bare i Kongo, eller i Syria, barn blir misbrukt mange andre steder i verden. Over hele kloden. Vi gjør ikke noe for å stoppe det. Eller – det vi gjør, er ikke tilstrekkelig.
Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Du tror det ikke? Du vet det jo!
Mukwege ber oss om å bære vitnesbyrd om det som skjer. Han ber oss om at hver enkelt gjør sitt. Vi kan være bevisste forbrukere. Han beskriver hvordan overfloden av naturressurser i Kongo og maktkampen om disse har medvirket til krig, vold og ekstrem fattigdom. Gull, kobolt, coltan og andre strategiske mineraler utvinnes av barn som lever i umenneskelige forhold. Disse mineralene kan man finne igjen i en mobiltelefon eller en el-bil. Mukwege mener at å lukke øynene for at dette skjer, er det samme som å være medskyldig!
Vi som forbrukere bør tenke på den menneskelige kostnad som er gått med i fremstillingen av det vi kjøper. Vi kan insistere på at vi bare vil kjøpe produkter som er fremstilt på etisk korrekt vis.
Murad ønsker ikke mer sympati for det hun har opplevd, hun ønsker at følelsene omsettes til handling i praksis. Vi må vise at vi bryr oss. Vi må gjøre noe. Hun sier at det internasjonale samfunnet er ansvarlig for å beskytte jedisiene og andre sårbare grupper mot overgrep. Hun sier at vi må investere i barna, og gi dem utdanning.
Jeg roper i mørket – å kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre
Verg dig, mens du har frie hender
Frels dine barn! Europa brenner!
Verden brenner, det angår oss alle. Det angår også oss som lever langt vekke fra konfliktene. Det føles fjernt, men det er ikke lenge siden det brant i Europa. Kvinner ble utsatt for seksualisert vold i konflikten i det tidligere Jugoslavia. Det kan skje igjen. Dette er ikke noe som bare skjer «de andre». Globaliseringen øker, verden blir mindre. Bare gjennom å sette fokus på dette globalt, kan vi sikre at det ikke skjer igjen. Vi må ta et felles ansvar for en bedre felles fremtid.
Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.
Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!
Vi må alle ta ansvar for det som skjer, her på vår felles klode.
Mukwege savnet et rettslig oppgjør etter folkemordet. Verdenssamfunnet må sørge for at de som har begått disse overgrepene mot kvinner og barn blir tiltalt og dømt.
Murad var inne på de samme tankene. Hva gjør vi for å sikre rettslig forfølgelse ved folkemord og andre menneskerettighetsbrudd. I mange tilfeller unngår man et rettslig oppgjør for å komme videre politisk. Men det er viktig for ofrene og for vår tillit til samfunnet at det gjennomføres rettferdig rettslige oppgjør. Det er vanskelig å tilgi, men et rettferdig oppgjør gir anledning til å sette punktum.
Det kan være ekstra vanskelig å forfølge seksualisert vold. Dette er forbundet med skam og ofrene ønsker ikke å stå frem. Men noen velger likevel å stå frem, og bære vitnesbyrd om overgrepene. Da må vi høre! Og sammen prøve å hindre at det skjer igjen et annet sted.
Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender –
Vår tid er forbi – Europa brenner!
Diktet til Arnulf Øverland avsluttes med det jeg oppfatter som et rop om handling, om å våkne opp. Se at det gjelder vår felles fremtid.
Overgrep og vold mot kvinner skjer også i vårt mer «likestilte» land. Vi må ikke sove.
Anne Bitsch har skrevet en interessant bok Brev til en ufødt datter. Om frihet, sex og søsterskap. En tankevekkende bok om overgrep mot kvinner. Hun påpeker i boka svakhetene og utfordringene i rettssystemet. Hvordan kvinnene urettmessig tildeles et medansvar for overgrep. Hun viser oss at det er mange nivå av overgrep. Jeg synes det var interessant å lese det hun skriver om offerrollen, kvinnen som er utsatt for overgrep trenger ikke å forbli i offerrollen. Hun kan reise seg, ta livet sitt tilbake, og ha et normalisert sexliv. Samfunnet rundt henne må da slippe henne ut av offerrollen, og se henne som et helt menneske, ikke en hendelse. Hun trenger et søsterskap.
Anne Bitsch skriver også om metoo. Er det bare positivt å stå frem med sin historie offentlig? Eier kvinnen fortsatt sin historie når media og rettssystemet involveres? Bitsch beskriver i boka hvordan det kan oppstå nye former for undertrykking, i rettssystemet og i media, når de tar kontroll over historien.
Nobelprisvinner Murad er tydelig på at det er belastende for henne å stå frem med det hun har opplevd. Hun misliker «offerrollen», men det gir henne en talerstol. Hun kan sette søkelys på det som skjer. For å få en endring.
Vi må ikke sove, vi må våkne opp, høre og ikke glemme.
Jeg avslutter med et sitat fra Bitschs bok, til det ufødte barnet:
Kjære Emma, dette brevet er født av et ønske om endring og håp. Et ønske om at vi som ga dere livet, etterlater en verden som er bedre enn den dere ble født inn i. Et håp om at menneskene skal bli sterkere og friere, sammen.
Lenke til hele diktet av Arnulf Øverland