Dette, å være i Norge…
Alt er annerledes. Du må lære alt, alt på nytt. Du må lære å overleve vinteren, du må lære å gå på is, du må lære språk og hvordan menneskene tenker. Som skuespiller, må du også lære deg hvordan menneske reagerer, når vil de le, hvordan du kan framføre følelser… kroppsspråk selv er annerledes. Der står du, midt på scenen og du må tenke på hver eneste rørsle, du er i Norge, og alt er annerledes.
Hvordan kom jeg til å bli her? Spør folk ofte. Det fins en grunn, jo. I 2009 var mannen min og jeg på en spesiel plass i livet. Programmet mitt i fjernsynet ga meg ikke noe mer, karrieren min, også i teateret, var på et vendepunkt. Suksess er ikke alt. Så, vi tenkte oss å ta en pause, forandre livet for en stund. Kanskje reise til Norge, på grunn av språk (mannen min er oversetter og hadde en stor interesse i Vesaas) og den gode følelse vi hadde til landet som vi hadde besøkt året før? Vi tenkte oss til å være her to år. Det var planen.
Først kom vi til Vinje, på grunn av Vesaas og nynorsk. Vi var varmt velkomne der. Vi kom til å like stedet, livet, folk. Jeg begynte å jobbe med både teaterundervisning og yoga… Jeg var med på voksenopplæring for noen måneder, men det var for mange timer med julebordforklaring og for lite grammatikk for meg. Jeg visste fra før hvordan man bruker spisebestikk, men det er ikke så lett med norske preposisjoner, ikke sant? Det er ikke det samme med rumpa på taket som rumpa mot taket, som jeg straks lærte på yoga.
Tid, jobb, livet gikk for fort. Plutselig, vi skulle bestemme oss: vi kunne enten bli her eller reise tilbake til México. Vi hadde ingen tvil. Vi ville være her. De første måneder hadde jeg prøvd å finne meg jobb med teateret. Nå ble det påtrengende.
Noe jeg hadde lagt merke til før ble heilt klart: her, hadde jeg ingen fortid. Det spiller ingen rolle hvor mye jeg hadde jobbet i México, hvor mange teaterstykker, film, fjernsyn eller radioprogrammer, dubbing jeg hadde vært med i México.
Ingen visste om meg her, og nesten ingen visste mye om México heller. For ikke å snakke om Grotowski, Roy Hart Theatre, eller andre grupper og mennesker jeg hadde jobbet med. På en måte, jeg mistet en stor del av identiteten min. Da må man bygge seg på nytt. Det er både utfordrende og frigjørende.
I México hadde jeg spilt Ellida Wangel i Ibsens Fruen fra havet, og visste også om Strindberg, Fosse, Bent Hamer, Bergmann, Munch og flere – selv om jeg kunne ikke merke forskjell mellom forsyn og forseint. Mye nytt kom jeg til å lære her. For eksempel, Rosenfole, plata av Jan Garbarek og Agnes Buen Garnås, hadde vært viktig for oss lenge, men Draumkvedet var helt ukjent for meg. Å bli kjent og jobbe med folk som Agnes er kanskje en av de viktigste grunnene til at jeg er fortsatt her.
I 2012 flyttet vi til Eidsborg, den vesle bygda våre der jeg kjenner meg att, jeg som budde nesten helle mitt liv i México byen, med sine 22 millioner innbyggere. Alt er annerledes, ja.
Der var jeg, opp i fjella, midt i skogen, i Vest-Telemark. Jeg kunne norsk bedre, også litt dialekt. Jeg kunne spille, jeg kunne synge. Jeg visste ikke det før, men jeg kunne også undervise og regissere teater. I løpet av årene har jeg arbeidet med kulturskolene i Vinje, Kviteseid og Seljord. Mye har jeg lært av barna og de unge der. Jeg har satt opp mine eigne forestillinger med norsk og spansk sang og dikt, og har vært på turne i regionen med FA (Folkeakademiet), besøkt barnehager, bibliotek og omsorgssentre.
Men det var ikke nok. Jeg skulle prøve meg med teaterstykker på norsk. Da kom Jon Fosse inn. Først, en kort monolog: Leve hemmeleg, som var presentert ved Litteraturdagane i Vinje og andre steder. Nå, Skuggen, en monolog basert på to tekster av Fosse. Jeg hadde behov for en regissør; jeg var heldig nok til å finne Hans Jacob Sand. Med han satt vi opp monologen som jeg har presentert i Porsgrunn, Vinje, Tokke og nå, i Oslo. I samarbeid med Hans Jacob lærte jeg så mye om norsk publikum og den norske teatertradisjonen.
Nå er jeg en langt steg videre i hovedoppgaven min: å finne min norske stemme som skuespiller.
På en måte, har jeg nå to forskjellige identiteter, men ikke minst, to forskjellige fortider. Er jeg gal? Nei, jeg er bare en innvandrer som er vel på vei til å integrere seg i den norske samfunnet… vel, i utkant Norge, i alle fall.
Montserrat Ontiveros
Eidsborg, juni 2018