Men tale vil jeg nu! Kunde mine Ord som Lyn, der splitte, falde ned i alle stumme Sjele, fortrykte, som min engang var det, kvalte som min.
Dette sitatet er hentet fra Camilla Collett sin essaysamling Fra de Stummes Leir, utgitt i desember 1877. Hun ble født i 1813, og levde til 1895. Hele hennes liv ble preget av de brytninger som pågikk på 1800-tallet. Grunnloven kom året etter at hun ble født, og gradvis ble kvinners rettigheter tema fremover mot 1900-tallet. Hun ble ikke 100 år, og fikk dermed ikke oppleve at kvinner fikk sin fulle stemmerett i 1913.
Hva skjedde på 1800-tallet?
Skal vi tro Collet selv, så skjedde langt i fra nok. Hun skrev utrettelig for å bedre kvinners kår, i hovedsak gjennom artikler, essay, litteraturkritikk og mye annet. Hovedboken er Amtmandens Døttre, som er en skildring av mulighetene for kvinner til å velge sitt liv ut i fra kjærlighet. Vanligvis styrte fornuften. Hun skrev om boken i Sidste Blade (1872):
…jeg har villet vise hvor uvorrent, hvor uforsvarlig ringeagtende Samfundet behandler dettte Menneskelivets dyreste, ædleste Stof, og at næsten alle Ulykker inden Familien og Egteskabet har sin skjulte Grund i, at dette spildes.
Det er ikke direkte tvangsekteskap som skildres, men det er samtidig ingen tvil om at familien hadde mye å si når de unge kvinner skulle velge sin mann. Å velge noe annet enn en mann var det åpenbart ikke snakk om. Det er også skrevet mye om hvor unge kvinnene var da de ble forventet å gifte seg, ikke sjelden er det 16 år eller der omkring som regnes som et skille. Da kan de gjerne gifte seg med menn over 30, som har en stilling og kan forsørge en kone og barn – det var tanken. I denne boken blir Amtmandens yngste datter, Sofie, gift med prosten Rein – en mann på omkring 50 år. Sofie er omkring 16 år. Hun har en mann/gutt som hun selv er interessert i, men blir et offer for konvensjonene og lever et ulykkelig liv. Slik var forholdene, kjærlighet var ikke ukjent – men, det var en uting å følge hjertet. Camilla Collett kjempet for retten til å velge selv.
Her var også Ibsen en forkjemper, vi kjenner alle de sterke kvinneskikkelser som søker frigjøring på tross av alle konvensjoner, fordommer, maktmisbruk i Norge på 1800-tallet. Et utgangspunkt for en del av Ibsen sine skuespill, var nok kvinnens stilling i ekteskapet:
Gifte kvinner var umyndige. Ektemannen hadde rett til å bestemme over dem i alle forhold, også seksuelle. Barna tilhørte mannen, og hvis han flyttet eller skilte seg, hadde han rett til å ta dem med seg. Kvinner fikk ikke råde over egen inntekt og formue, og kunne ikke ta seg arbeid utenfor hjemmet hvis ikke mannen samtykket. (SNL)
Noen av de viktigste endringene i løpet av dette hundreåret, var:
- I 1839 fikk ugifte kvinner og enker over 40 år mulighet til å drive noen av håndverkene.
- I 1842 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive handel med innenriksvarer.
- I 1860 fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive håndverk.
- 1866 kunne alle enker, skilte og ugifte kvinner over 21 år få næringsbrev (se handelsbrev), som ga dem rett til å drive håndverk på lik linje med menn.
- Først i 1894 fikk også gifte kvinner rett til å drive handel og håndverk. (SNL)
Alt dette var endringer som gikk i retning av at kvinner skulle klare seg selv, de skulle bli i stand til å STÅ PÅ EGNE BEN. Gradvis ble kvinnene mer selvstendige også i ekteskapet, og full stemmerett kom i 1913.
Etter at hun ble enke i 1851 hadde Camilla Collett gjort skrivingen til sitt levebrød, men først i 1873, med Sidste Blade 4de og 5te Række, publiserte hun under eget navn. Avsløringen kom knapt som noen overraskelse for leserne, men å skrive under eget navn var et brudd med konvensjonen for kvinnelige forfattere. De skulle utgis anonymt, og godkjent av en mannlig forfatter. Slik var det i praksis de mannlige forfattere som bestemte hva litteraturen skulle handle om.
Knut Hamsun og damene
Jeg har i den senere tid plukket frem de første bøkene som Hamsun ga ut. Til og med et par han ga ut under sitt opprinnelige navn: Knut Pedersen:
I 1877 fikk han under sitt opprinnelige navn utgitt en liten fortelling, Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland. (SNL)
Denne fortellingen vil han senere ikke vedkjenne seg, han sier at han skrev dette fordi han ville vise familien sin at han faktisk kunne skrive. De var ikke tilhengere av at han skulle livnære seg som forfatter, han måtte få seg et skikkelig yrke. Den gleden fikk de aldri, Hamsun levde et omflakkende liv med mange tilfeldige yrker – også i Amerika, hvor han blant annet var trikkekonduktør i Chicago i sitt andre opphold i det landet som han så på som åndelig og moralsk utarmet, skildret i sterke ordelag i Fra det moderne Amerikas Aandsliv, som kom i 1889.
I 1890 kom Sult. Basert på egne erfaringer, han sultet alvorlig både i København og i Kristiania:
Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den…
Du som leser vil merke at Knut Hamsun sine bøker er kommet i flere opplag, sammen med alle hans brev, artikler, essay og alt mulig annet. Camilla Collett sine skriverier finner du lettest på Nasjonalbiblioteket sine internett sider, og da i den gjeldende språkform – mens Hamsun er modernisert flere ganger. Det sier nok en del om forskjellen på å være mannlig og kvinnelig forfatter på 1800-tallet, men også hvor vanskelig det enda er å få frem de kvinnelige forfattere fra den tiden.
Kvinden i Literaturen
Det bringer meg tilbake til Collett sitt essay. Der vil hun gjerne si noe om romanen, slik den har vært frem til den tid mot slutten av 1800-tallet. Kvinner må hente kunnskap der de kan om sin stilling i samfunnet, og det kunne vært også fra romaner. Problemet er bare:
Man tage hvilken Bog, i hvilken Retning man vil, i Haand, filosofisk, theologisk, kultur – og literaturhistorisk, Kvinder nævnes ikke i dem, undtagen som en Tilfældighet.
Det diskuteres i bøkene, om viktige saker både politisk, teologisk og filosofisk – men, kvinnene er der kun som et vedheng, noe å smykke seg med, noe å tilbe og beundre. For det gjøres. De settes på en pidestall, mennene springer rundt og prøver å vinne deres hjerter, det er som en hanekamp. Spesielt kan det leses i de første bøkene til Knut Hamsun. I Sult raver hovedpersonen rundt i Kristiania, uten penger, ofte uten en plass å bo, uten mat – og som regel uten kvinner. Det hindrer ham ikke i å beundre det andre kjønn, og en periode omgås han også en kvinne som er betatt av ham, som er troende til å bekjenne sin kjærlighet til ham. Det blir det ikke noe av, det ødelegges. han forteller henne sannheten om seg selv, alt han har gjort, alt han har tenkt – og hun klarer ikke av med det. Klønet prøver han seg, og han sier i desperasjon: «Jeg skal ikke gjøre Dem noe ondt, jeg vil bare knele for Dem et øyeblikk, knele ned på gulvet der foran Dem, bare et øyeblikk; må jeg?»
Det får han ikke, hun blir nok litt redd denne karen. Hans prinsesse, som fikk navnet Ylajali da han ikke visste navnet hennes, glipper ut av hans hender. I det hele tatt er kvinner ganske uoppnåelige i de første bøkene til Hamsun, det er mye ulykkelig kjærlighet også i Mysterier, Redaktør Lynge, Ny jord og Pan. Som er de jeg har lest i den senere tid. Kvinnen er sett fra mannens synspunkt, det er former som skal ivaretas til enhver tid, det er umulig å nærme seg uten høflig tiltale, det skildres episoder hvor det glemmes å bruke De og Dem. Det er nesten skandale. Kvinnene selv har lite replikker – eller i hvertfall tanker. De responderer på tiltale, er litt morsomme av og til, men tillegges aldri meninger av betydning. De er uinteressert i handel og politikk, og filosofi er bare helt utenkelig.
Hva betyr det?
Camilla Collett mente nok at litteraturen skapte en spesiell kvinnetype, en som kvinnene selv trodde på, som preget dem. Hun skrev:
Her maatte noget kraftigere, mere krydret, mere kompliceret, og de skapte den karakterfulde, den behersket-lidenskapelige Kvindelighet, der paa engang ægger, beruser og modstaar – Aarhundrets Kvindetype.
Dette var noe som oppsto etter den franske revolusjon, etter frigjøringen som bølget gjennom Europa. Gud var død, men kvinnen var fortsatt undertrykket. Åpenbart vet vi at kirken på mange måter, også i dag, har en tendens til å holde kvinnene i tømme, passe på at de oppfører seg – men, det gjaldt også det frigjorte samfunnet. Bare på en annen måte. Det var mer stuerent at kvinnen hadde sine lidenskaper, og at mannen hadde lyster, men det ærbare var helt klart å stå imot. Ikke gi etter for noe. Utvise fornuft.
Først og fremst mente hun at sjelslivet var kvalt. Kvinnene selv trodde ikke på sin egenverdi. Hun ville vekke dem. Si at de var verdt like mye som mannen, på alle områder. Dersom kvinnene ikke selv tror på dette, så vil det være fånyttes, tenkte hun:
Bestræbelserne for at forbedre Kvindens Kaar er begyndte i udvortes Retning og har dermed slaaet sig til Ro. De skulde været begyndte indenfra, samvirkende, støttende hinanden.
Dette er regnet som hennes viktigste bidrag til kvinnekampen. Nettopp det indre liv, troen på seg selv, retten til å ha egne følelser og hevde dem fritt. Uten at samfunnet skal bestemme hva som er rett og galt. Vi lever i lenker. Det er fristende å lenke fast de som er svakere enn oss. Hamsun skrev om menn som lever i sine egne lenker, og som ikke bare aksepterer, men også forsterker de lenker som kvinnene har i samfunnet. Ved å skape kvinnen i sitt eget bilde, se henne som en fremmed, mange ganger uoppnåelig – på en pidestall. Som et objekt.
Slik vi ser på uføre, på barn, eldre, innvandrere. Vi lager et bilde av gruppene. Tvinger alle inn i vårt eget bilde. Dette er menneskelig, og noe både Collett og Hamsun var opptatt av. De søkte individene. Jeg tror det er lurt.
Dagens samfunn
Kvinnekampen er ikke over. Vi vet at svært mange lider i dag. Camilla Collett kjempet tappert i Norge gjennom store deler av 1800-tallet. Det må ikke være forgjeves. Mye har skjedd, i Norge er kampene i dag av et annet slag enn å få likestilte rettigheter i lovverket. Der er mye gjort. Andre steder i verden er det lett å tenke at de står fast på 1800-tallet, med mye fattigdom og få rettigheter for kvinner.
Om den indre kampen er over?
Tja, det er vanskelig for meg som mann å si så mye om. Jeg tror det er like viktig som før, dette at den indre og ytre frigjøring må skje samtidig. Her gjøres det mye godt arbeid, og den organisasjonen vi er inspirert av i denne utgaven av Tenk Mer, nemlig Care, har rett når de skriver:
Fra ord til endring
Det internasjonale samfunnet har ikke lyktes med å beskytte kvinner mot kjønnsbasert vold i kriser og konflikt. Nå er det nok prat. Endring må til.
Ytre endring må til. Vold av alle slag må ta slutt. Den indre endring er kanskje vel så viktig hos oss menn. Vi må se kvinner som de er, med respekt for at alle er individer. Det skal være like rettigheter for alle. Vi må også passe på at vi ikke setter et gyllent bur over kvinnen slik Camilla Collett egentlig mener når hun skriver om «Aarhundrets Kvindetype». I et reisebrev fra Berlin, hvor kvinnene fikk gå fritt i gatene, skriver hun:
Jo, vi vil gaa. Vi vil gaa alligevel. Vi maa gaa. De Kvinder, som altid sidder i sine Kareter, keder sig tildøde. De Tider er forbi, da Kvinden var for Manden kun en Luksusgjenstand, halvt et kostbart Legetøi, halvt en Gudinde, der skulde tilbedes. De har selv stødt os ned paa Handlingens Skueplads, hvor vi maa arbeide, erhverve, stride og tumle os, med ett Ord: vi maa gaa.» (Fra «Berlins gader» publisert i Illustreret Nyhedsblad, 1863)
Litteraturen har vist oss i mange hundre år at det er en utfordring. Heldigvis kan kvinner nå skrive fritt under eget navn, og ytringsfriheten er omfattende i de vestlige land. Det er ingen mangel på stemmer.
Det finnes ingen unnskyldning. Vi må tenke selv.
Vi må ikke sove.