Tanker om mangfold

Av Svein Hammer, dr. polit. i sosiologi fra NTNU

Hva er mangfold, egentlig? For noen år siden ble jeg invitert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) til å skrive om begrepet. Et spennende oppdrag, ikke minst fordi siktemålet ikke var å lage en formell definisjon, men å forme en tekst som kunne invitere til tenkning og refleksjon.

Jeg liker å skrive gjennom å la mine tanker brynes mot andres tanker. På sitt beste kan sånt skape et kreativt samspill mellom forskjeller, en erfaring som i seg selv berører noe av mangfoldets tematikk.

Ved inngangen til nevnte oppdrag, inviterte jeg derfor til åpen refleksjon blant mine Facebook-venner, forankret i følgende spørsmål: Hva er mangfold, og har vi det i dagens Norge? Hva slags mangfold ønsker vi? Handler det om multikulturalisme, liberalisme, eller noe annet? Problem, utfordring, mulighet? Effekt av samfunnsendringer, eller snarere noe vi aktivt må skape?

Spørsmålene åpnet for livlig diskusjon, som siden ble bragt med videre inn i IMDi. Mangfold er «bumerket på den frie verden» slo ei fast; «ikke mye mangfold under fascisme, kommunisme og religiøst vanvidd».

Denne påstanden ble imidlertid nyansert av andre. For hvis vi ser nøye etter, vil vi nok kunne finne variasjon og forskjellighet i ethvert samfunn, uansett hvor ensrettet det virker fra utsiden. Slik sett bør vi kanskje forskyve diskusjonen vår i en litt annen retning. Framfor å spørre om det finnes «et mangfold av praksiser, verdier, identiteter, væremåter, religioner, osv», bør vi spørre hvordan vi forholder oss til den variasjonen som finnes? I så fall etablerer vi en todeling i begrepet. På den ene siden mangfold som del av livet i seg selv. På den andre siden hva vil tillater å bli synlig og utfolde seg.

Relatert til en slik diskusjon fremhevet en bidragsyter at mangfold berører sider ved livet som «skremmer, utvikler, er spennende, pirrende, håpløst irriterende, gir utfordringer, gleder og konflikter.» Ja, det var treffende; mangfoldet kan være både krevende og utfordrende, men likevel ønsker de fleste av oss å verne om det. «Alt livet bringer med seg av variasjoner og forskjeller, på godt og vondt», utdypet en annen.

Så kom et innspill som tok utgangspunkt i biologisk mangfold, det vil si en naturtilstand hvor ulike arter får gro, utvikle seg, leve, kjempe og dø uten styrt inngripen. «Denne tilstanden er mangslungen, fargerik, uforutsigbar, kaotisk og ofte også brutal.» Den jevne byboeren møter imidlertid sjelden denne fargerike uforutsigbarheten. «Måten mangfoldet presenteres for en vanlig byjente, er gjerne gjennom dyrehagen eller botaniske hager, (som) preges av alt annet enn det som er typisk for naturlig mangfold.»

En god observasjon, for det vi møter i organiserte hager preges utvilsomt av «kontroll, begrensning, inngjerding, luking av ugress og fravær av fare.» Poenget her er at den gjengse måten vi tenker mangfold på «ligner mer på dyrehagen enn på naturtilstanden.»

Jeg tror det ligger noe grunnleggende viktig her. Mangfold i alle varianter kan sies å ha en «natur», men ingen samfunn er grenseløse i hva som aksepteres – og, med litt andre nyanser; i vårt samfunn er det også en verdi, som vi derfor underlegger politisk styring. Vi ønsker mangfold, men ikke uten videre ved å slippe alle krefter fri. Mangfoldet utvikles delvis gjennom at vi søker å begrense, luke, forme og stimulere de kreftene som spilles ut.

Hva denne utviklingen handler om er ikke alltid åpenbart. Men, et viktig utgangspunkt er nok å søke en balanse mellom å erkjenne likhet/søke enighet, og å verdsette ulikhet/se verdien av uenighet. Det siste krever at vi møter variasjonen, forskjellene og dynamikken med nysgjerrighet, at vi både ser og utforsker, kanskje også konfronterer – men samtidig respekter at det alltid vil være der.

For de som genuint verdsetter mangfold, er det nok koblet til livskvalitet. I et slikt perspektiv vil for strenge stengsler mot variasjon, senke kvaliteten på samfunnslivet. Samtidig vil nok de fleste være enige om at visse rammer trengs, for å sikre at mangfoldet og livskvaliteten står i balansert relasjon til hverandre.

I den nevnte Facebook-diskusjonen linket Ivar Bakke til sin vakre blogg Man of Letters. I en skildring av Berlin reflekterer han over hvordan byen har «oppøvd folk i kunsten i å mediere mellom forskjeller». Smak på den formuleringen; kunsten å mediere mellom forskjeller. Er ikke nettopp dette bunnlinjen i mangfoldsamfunnet? Eller, kanskje mer riktig; det utgangspunktet vi må innta for å kunne skape og videreføre et mangfoldets samfunn?

Nå er det selvsagt også utfordringer der, for eksempel at mangfold kan handle både om individets frihet (liberalt mangfold) og om gruppenes egenart (multikulturelt mangfold). Som liberalt menneske setter jeg individets frihet høyt, men samtidig ønsker jeg å møte gruppens egenart med respekt. En fin tanke, men i ny og ne brytes de nok mot hverandre.

Ta livssynsbaserte skoler. Disse kan forsvares som en liberal rettighet, en muliggjøring av forskjellighet. Samtidig vil de innebære at gruppen tildeles retten til å holde barna på avstand fra det sekulære fellesskapet. Effekten vil være at gruppemangfoldet øker, men kanskje på bekostning av noen individers rett til å følge sin frihet? Et viktig spørsmål, fordi det utfordrer oss på hva slags mangfold vi ønsker.

Møtet mellom det norske samfunnet og tatere/sigøynere handler om noe lignende. Det er klart at nordmenn kunne tatt et valg om å la de reisende slippe å innordne seg de fastboendes velferdssamfunn. Eventuelt kunne vi holdt fast på at det måtte søkes etter mellomløsninger. Men så endte en i stor grad i det motsatte; gjennom en rekke grep, inklusive overgrep, ble det kulturelt baserte mangfoldet mer eller mindre fjernet. Mon tro hva slags lærdom vi kan trekke av dette i dag?

Slike brytninger mellom individuell og gruppebasert variasjon er nok mangfoldets grunnleggende utfordring. De senere årene satt på spissen i støyen rundt provoserende karikaturer/filmer og ytringsfrihetens grenseløshet. Eventuelt gjennom debatter om hijab og hvordan dette tøystykket tolkes, forstås og kategoriseres i ulike meningsytringer. Å finne en nøkkel som løser slike brytningspunkt, er ikke enkelt. Men, jeg tror en god start er å erkjenne at skillet mellom det individuelle og det gruppebaserte ikke alltid er så åpenbart som vi tror.

Dette og andre tema kan du lese mer om i bloggtekstene Multikulturalisme vs nyliberalisme og Mangfold, motstand, politikk. Disse tekstene tilføyer viktige momenter til den helhetlige tanken om et (for å spille på ordet) mangfoldig tema.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *