Måned: oktober 2013

Morna solidaritet?

Eirik Faret SakariassenSV har hatt utviklingsministeren i åtte år og har endret norsk utviklingspolitikk grunnleggende. Under arbeidstittelen «high wages, high taxes» har SV jobbet for rettferdig fordeling, ikke bare økonomisk vekst, i utviklingsland.

Den blåblå regjeringen har droppet utviklingsministeren i sin regjeringskabal. Den eneste statsråden som har som oppgave å jobbe for andre enn oss selv.

Det kan ligge mange ulike hensyn bak denne avgjørelsen, men signaleffekten er ikke til å ta feil av: det sier utvilsomt noe om hva som ikke vil prioriteres. Det har vært et viktig politisk poeng for den rødgrønne regjeringen og SV å dedikere en statsråd til bistand og utvikling.

Det står i Høyre og FrP-regjeringens politiske plattform at «Regjeringen vil opprettholde et høyt nivå på norsk bistand». Om det betyr et nivå som er like høyt som under de rødgrønne er vanskelig å si. SV fikk gjennomslag for at 1 krone av hver hundrelapp vi tjener skal gå til bistand, som er et godt prinsipp for et rikt land. Det har betydd 30 milliarder kroner til bistand!

I Høyres forslag til statsbudsjett for 2013 har de foreslått kutt på 1,5 millarder kroner, mens FrP foreslo kutt på 7,5 millarder kroner. Jeg håper de skåner verdens fattigste for kutt – for å gi skattelette til millionærer og millardærer.

Et annet viktig, prinsippielt spørsmål innenfor bistandsområdet er følgende: skal bistanden komme med betingelser? Skal vi kreve noe tilbake? For å vende tilbake til de blåblås politiske plattform hvor det står: «I større grad stille krav til mottakerne av norsk bistand om fremgang innen områdene demokrati, rettsstatsutvikling og menneskerettigheter.» Hva betyr egentlig dette? I land som har en offisiell politisk linje som ikke er støttet fra vesten kan man holde bistanden igjen. Er det rettferdig å straffe befolkningen for myndighetenes demokrati, rettsstatsutvikling og menneskerettigheter?

Vi skal utvilsomt «praktisere nulltoleranse mot korrupsjon og misligheter», slik plattformen sier. SV har allerede innført et av verdens strengeste kontrollregimer for bistand for å avdekke korrupsjon og mislighold. Men er det riktig av oss å komme med politiske krav i bytte med hjelp og bistand?

Utviklingsland taper ca 160 mrd dollar i skatt hvert år på skatteunndragelser fra multinasjonale selskaper. Til sammenligning var samlet internasjonal bistand 120 mrd dollar i 2009. SV jobber for at Norge fortsatt skal være i front i kampen mot skatteparadiser og kapitalflukt. Vil den blåblå regjeringen ta fortsette vår kamp mot dette?

Et dilemma for oss: skal vi gi bistand til land som ikke krever inn skatt fra selskaper og rikinger? Det har blitt gjort mye for å tette skattehull i de landene vi gir bistand til, fordi det ikke er riktig at vi skal gi bistand til land som ikke krever inn skatt. De må selv bidra til å løfte seg ut av fattigdom og sikre felles velferd for befolkningen.

Vi må ikke bare skape for å dele, vi må også dele for å skape. Det påligger Norge et særskilt ansvar for å gjøre mye som et rikt land. Jeg håper ikke den blåblå regjeringen vil skrike «Morna solidaritet» til verden!

Eirik Faret Sakariassen, SV-politiker

45 200 000 er på flukt – oppsummering fra tenketanken 23. oktober

Vi var ti personer som drøftet fattigdom på møtet i tenketanken den 23. oktober. Mubarak Ali holdt innledning om sitt arbeid i OSSE (organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og UNCHR (FN’s flyktningeorganisasjon). Han startet med å si at det i dag er 45,2 millioner mennesker på flukt og at krig hindrer framgang i arbeidet med å avskaffe fattigdom og skaper nye millioner av fattige. Vi i Norge diskuterer om vi skal ta inn noen hundre flyktninger fra eller til, mens de fattige landene, som er naboland til de krigsherja områdene må bære den tyngste byrden. Han snakket også om at det var vanskelig å være flyktning i Norge. De var ofte ensomme, hadde sorgreaksjoner over alt de hadde mistet. Det var viktig å være medmenneske og gi dem håp. Han avsluttet innledningen med å si at vi er raske til å hjelpe når det var krig, men hvorfor klarer vi ikke å forhindre at krig oppstår? Er det for store økonomiske interesser som står bak?

Deltakerne ønsket å diskutere både globale, nasjonale og lokale spørsmål innenfor fattigdomsproblematikken. Vi konsentrerte oss om globale spørsmål denne gangen, mens det blir lokale spørsmål neste gang, den 30. oktober. Den 13. november drøfter vi Europa og den nye fattigdommen. Vi får besøk av Miguel Imas fra Kingston University, London. Han vil fortelle om sine inntrykk fra sine møter med unge mennesker rundt i hele Europa. Vi ser også nærmere på det Internasjonale Røde Kors sin rapport om den humanitære krisa i Europa.

Deltakerne stilte med ulike utgangspunkt og ulike problemstillinger. Noen var opptatt av de økende forskjellene mellom fattig og rik, både her i Stavanger og internasjonalt og så etter løsninger som et mer rettferdig pengesystem og hvordan man kan sikre alle en «basic income». Det ble også drøftet hvorfor vi ikke gjør noe, eller ikke gjør nok for Verden. Er vi fanget i våre egne forestillinger og gjør det at vi tenker sikrulært? Prisons of Mind?

De som styrer verden bør styre uten egeninteresse, men etter det som gagner fellesskapet (uvitenhetens slør, John Rawls). Hvis ikke blir forskjellene stadig større. Forskjellene mellom de rikeste i verden og vanlige folk er i dag så store at vi ikke klarer å fatte det.

På oppfordring om å si noe som kan endre oss allerede i morgen kom forslagene om å se hverandre og å være medmenneske overfor dem som er svakere stilt, gi de svakeste gruppene egenmakt ved å gi dem innflytelse og mulighet til å ta kontroll over eget liv. Alle bør ha rett til å komme til orde – det trengs en talestol/scene, «de fattiges teater». Deltakerne oppfordret også hverandre til å snakke med venner, skrive innlegg på nettsider og aviser, og ellers bruke de kanalene som var tilgjengelige gjennom nettverk og arbeid. Et viktig bistandsarbeid er å gi upartiske råd om hvordan land kan utvikle industri og næring uten at internasjonale selskap får ressursene i landene.

Diskusjonen fortsetter den 30. oktober og dere er velkommen til å delta. Møt opp, og du kan også melde deg på på vår facebook-side.

Aud Jorunn

Tenk mer om fattigdom – møte 30. oktober kl. 19 i Kjelleren, Kulturbanken, Stavanger

Levekårsundersøkelsen Stavanger 2012

Alle er hjertelig velkommen til et nytt møte i tenketanken onsdag 30. oktober 2013 kl. 19 i kulturkjelleren, Kulturbanken, Stavanger. Vi skal se nærmere på fattigdom i Stavanger ut fra diverse avisartikler og levekårsundersøkelsen fra 2012

Møt opp på onsdag. Du kan også melde deg på på facebook og/eller meetup.com

Bistand i nød – igjen

 

Jeg fortalte om den røde kjolen som ble med hjelpesendingen til Algerie i 1962-63 og om mine foreldres engasjement for de fattige. Sammen med omtrent alle nordmenn sto de for omfattende hjelp til trengende i sult- og krigsramma deler av verden. Den gangen var misjonsorganisasjonene og arbeiderbevegelsen sine hjelpeorganisasjoner sammen om å bistå andre. Selv om misjonen hadde en annen agenda for sitt arbeid, «å gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler», var den barmhjertige gjerningen en viktig drivkraft. Arbeiderbevegelsens grunnlag var å stå sammen med andre undertrykte i andre deler av verden, så solidariteten var den viktige drivkraften for dem. Da jeg begynte i jobb i 1978, var det pengeinnsamling på hvert eneste fagforeningsmøte. Nå er det sjelden man ser at fagforeningene er så opptatt av Mye av bistandsarbeidet var ad hoc og de innsamla midlene ble sendt dit nøden var størst. Hjelpearbeidet var grasrotbasert og giverstyrt i større grad enn i dag.

Det er to viktige grunner til at profesjonaliseringen som vi også ser ellers i samfunnet, gjelder også i hjelpeorganisasjonene. Den ene grunnen er nødvendig og det er bra at vi innser det. Mennesker som er på flukt fra krig, trenger hjelp her og nå og derfor må organisasjonene ha klart matlagre, medisinsk utstyr og personell som raskt kan sendes ut der det trengs. Spørsmålet er så om vi har mistet noe på veien? Er de store hjelpeorganisasjonene så fjernt fra folk flest at vi tenker at vårt bidrag ikke gjør noen forskjell? Det er stadig vekk diskusjoner om pengene kommer fram eller om de blir skuslet bort i for mye administrasjon. I stedet for å diskutere hvor mye vi gir, diskuterer vi heller hvilken organisasjon som fortjener vår støtte.

Den andre grunnen er at vi ikke lenger ønsker å bli emosjonelt engasjert i bistand. Vi er likegyldige og slappe og godt fornøyd slik vi har det. Vi tenker ikke over hvem som trenger vår hjelp, men lar andre velge for oss. Vi skrur av ubehagelige nyheter på TV fordi det ikke angår oss. Vi vil ikke orientere oss i verden for å forsikre oss om at alle har det bra, slik visa av Torbjørn Egner forteller oss. Men rett skal være rett. De fleste av oss ønsker å gi av vår overflod, vi setter pris på at organisasjonene og den årlige TV-aksjonen ordner det for oss. Det er derfor urimelig av meg å kreve et emosjonelt engasjement i tillegg, tenker jeg da.

Likevel tror jeg at denne avstanden til medmennesker ikke er bra for verken meg eller andre. Vi må derfor finne tilbake til engasjementet, å kunne arbeide for det vi tror på, men sannsynligvis på en annen måte enn før. Hvordan det skal gjøres, har jeg ikke forslag om ennå, men jeg håper at samtalene i tenketanken kan bringe oss et stykke videre

Bistand i nød

Da jeg var liten, var mor og jeg hos sydame og jeg fikk en fantastisk fin kjole til jul. Å bruke sydame var det billigste alternativet og med fem barn i huset, var det viktig å få pengene til å strekke til. Vi fikk ofte omsydde klær fra eldre søsken, slektninger eller venner så å få sin egen kjole som ingen hadde brukt før, var helt fantastisk. Den myke fløyelskjolen var deilig å ha på og noen små hvite knapper med røde prikker på gjorde at kjolen skilte seg ut blant alle andre finkjoler.

Så kom verden så altfor nær for en fireåring. Krigen mellom Frankrike og Algerie var over ( i 1962) men lidelsene for familiene med barn som var drevet på flukt, varte ennå ei altfor lang stund. Misjonsorganisasjoner, Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner samlet inn klær og penger til flyktningene. Mine foreldre var aktive i misjonsorganisasjonen og det var en selvfølge at alle i bygda skulle hjelpe. Mine inntrykk fra krigen og nøden var nok begrenset til forberedelsene i hjemmet og lavmalte samtaler når de voksne ikke trodde vi hørte på. Mor satte store esker på gulvet og begynte å legge oppi klær. Men fortvilelsen ble uendelig stor da jeg oppdaget den røde kjolen min nedi den ene eska. Jeg trev kjolen, men mor tok den myndig tilbake og sa at den skulle sendes til Afrika. Selv om jeg hylte og skreik mer enn noen gang, fikk jeg ikke beholde den, Mor visste nok at jeg hadde vokst fra kjolen og at andre hadde mer bruk for den enn jeg, men for meg føltes det som om jeg ofret det kjæreste jeg eide. Det krevdes en lang stund på fanget med trøst og forklaringer før gråten stilnet og en stille sorgreaksjon overtok.

Nå når jeg er voksen, er jeg inderlig glad for valget mor tok for meg den gangen. Hendelsen har nok preget meg mye, selv om jeg aldri vil klare å  bidra med mors iherdighet og omtanke. Mine foreldres engasjement og oppofrelse (siden fikk jeg høre at mors beste vinterkåpe hadde havnet i samme eske), var sammen med alle andres engasjement i den tida, med på å bygge et trygt og godt samfunn her hjemme, der likhet var et ideal, men samtidig var engasjementet rettet utover mot andre nasjoner og verdensdeler som ikke hadde like mye som oss. Det var en selvfølge å hjelpe og tanken om at en gave både gleder den som gir og den som får, var en naturlig holdning i vår oppdragelse.

Aud Jorunn

Møte i tenketanken 23. oktober 2013 kl. 19 i Kulturbanken, Stavanger – pressemelding

FN's tusenårsmål: avskaffe fattigdom innen 2015

I tenketanken Tenk Mer! nyttar me samtalen for å finna nye og oppsiktsvekkande løysingar på viktige samfunnsspørsmål. Temaet i haust er «Kordan avskaffa fattigdom?» og tar utgangspunkt i eitt av FN’s tusenårsmål – å utrydda ekstrem fattigdom og sult innan 2015. 23. oktober kl. 19 i Kulturbanken inviterer me menneske som er opptatt av korleis fattigdom påverkar samfunnet vårt. Mubarak Ali innleier med sine erfaringar frå arbeidet sitt i UNCHR og OSSE. Den som vil delta, treng ikkje forkunnskapar, men må forplikta seg til sakleg og faktabasert argumentasjon og å vera open for andres haldningar.

Mykje er oppnådd når det gjeld ekstrem fattigdom. FN og det internasjonale samfunnet har avverga svoltkatastrofer i dei siste tiåra og talet på dei som lever under ekstrem fattigdom er halvert. Men samstundes kunne me i forrige veke lese om den nye fattigdomen som brer seg i Europa. Den internasjonale Raude Krossen og Raude Halvmånen (ICRC) slår alarm og seier at Europa står framfor den styrste humanitære krisa etter 2. verdskrigen. Raude Krossen bistår med mat til 3,6 millionar menneske, ei auke på 1,5 mill på 3 år. 43 millionar har ikkje nok pengar til mat kvar dag. 26 millionar er arbeidslause i EU og i nokre land er 50% av dei unge utan arbeid. Landa i Europa er i ferd med å gi opp ein heil generasjon. Med fattige like utanfor vår eiga stovedør, og ein fattigdom som rammar folk som me til no har hatt mykje til felles med, treng ein nye løysingar.
Tenk mer! er open for alle interesserte og det er gratis å delta. Han er initiert av Folkeakademiet Rogaland og støtta av Folkeakademienes Landsforbund og Studieforbundet Næring og Samfunn. Diskusjonane frå tenketanken vil bli delte på nettstaden www.tenkmer.no og gjennom deltakarane sine ytringar i aviser og i sosiale media.
Aud Jorunn Haugen Hakestad
Styreleiar i Folkeakademiet Rogaland