45 200 000 er på flukt – oppsummering fra tenketanken 23. oktober

Vi var ti personer som drøftet fattigdom på møtet i tenketanken den 23. oktober. Mubarak Ali holdt innledning om sitt arbeid i OSSE (organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og UNCHR (FN’s flyktningeorganisasjon). Han startet med å si at det i dag er 45,2 millioner mennesker på flukt og at krig hindrer framgang i arbeidet med å avskaffe fattigdom og skaper nye millioner av fattige. Vi i Norge diskuterer om vi skal ta inn noen hundre flyktninger fra eller til, mens de fattige landene, som er naboland til de krigsherja områdene må bære den tyngste byrden. Han snakket også om at det var vanskelig å være flyktning i Norge. De var ofte ensomme, hadde sorgreaksjoner over alt de hadde mistet. Det var viktig å være medmenneske og gi dem håp. Han avsluttet innledningen med å si at vi er raske til å hjelpe når det var krig, men hvorfor klarer vi ikke å forhindre at krig oppstår? Er det for store økonomiske interesser som står bak?

Deltakerne ønsket å diskutere både globale, nasjonale og lokale spørsmål innenfor fattigdomsproblematikken. Vi konsentrerte oss om globale spørsmål denne gangen, mens det blir lokale spørsmål neste gang, den 30. oktober. Den 13. november drøfter vi Europa og den nye fattigdommen. Vi får besøk av Miguel Imas fra Kingston University, London. Han vil fortelle om sine inntrykk fra sine møter med unge mennesker rundt i hele Europa. Vi ser også nærmere på det Internasjonale Røde Kors sin rapport om den humanitære krisa i Europa.

Deltakerne stilte med ulike utgangspunkt og ulike problemstillinger. Noen var opptatt av de økende forskjellene mellom fattig og rik, både her i Stavanger og internasjonalt og så etter løsninger som et mer rettferdig pengesystem og hvordan man kan sikre alle en «basic income». Det ble også drøftet hvorfor vi ikke gjør noe, eller ikke gjør nok for Verden. Er vi fanget i våre egne forestillinger og gjør det at vi tenker sikrulært? Prisons of Mind?

De som styrer verden bør styre uten egeninteresse, men etter det som gagner fellesskapet (uvitenhetens slør, John Rawls). Hvis ikke blir forskjellene stadig større. Forskjellene mellom de rikeste i verden og vanlige folk er i dag så store at vi ikke klarer å fatte det.

På oppfordring om å si noe som kan endre oss allerede i morgen kom forslagene om å se hverandre og å være medmenneske overfor dem som er svakere stilt, gi de svakeste gruppene egenmakt ved å gi dem innflytelse og mulighet til å ta kontroll over eget liv. Alle bør ha rett til å komme til orde – det trengs en talestol/scene, «de fattiges teater». Deltakerne oppfordret også hverandre til å snakke med venner, skrive innlegg på nettsider og aviser, og ellers bruke de kanalene som var tilgjengelige gjennom nettverk og arbeid. Et viktig bistandsarbeid er å gi upartiske råd om hvordan land kan utvikle industri og næring uten at internasjonale selskap får ressursene i landene.

Diskusjonen fortsetter den 30. oktober og dere er velkommen til å delta. Møt opp, og du kan også melde deg på på vår facebook-side.

Aud Jorunn

Tenk mer om fattigdom – møte 30. oktober kl. 19 i Kjelleren, Kulturbanken, Stavanger

Levekårsundersøkelsen  Stavanger 2012

Alle er hjertelig velkommen til et nytt møte i tenketanken onsdag 30. oktober 2013 kl. 19 i kulturkjelleren, Kulturbanken, Stavanger. Vi skal se nærmere på fattigdom i Stavanger ut fra diverse avisartikler og levekårsundersøkelsen fra 2012

Møt opp på onsdag. Du kan også melde deg på på facebook og/eller meetup.com

Bistand i nød – igjen

 

Jeg fortalte om den røde kjolen som ble med hjelpesendingen til Algerie i 1962-63 og om mine foreldres engasjement for de fattige. Sammen med omtrent alle nordmenn sto de for omfattende hjelp til trengende i sult- og krigsramma deler av verden. Den gangen var misjonsorganisasjonene og arbeiderbevegelsen sine hjelpeorganisasjoner sammen om å bistå andre. Selv om misjonen hadde en annen agenda for sitt arbeid, «å gå ut og gjøre alle folkeslag til Jesu disipler», var den barmhjertige gjerningen en viktig drivkraft. Arbeiderbevegelsens grunnlag var å stå sammen med andre undertrykte i andre deler av verden, så solidariteten var den viktige drivkraften for dem. Da jeg begynte i jobb i 1978, var det pengeinnsamling på hvert eneste fagforeningsmøte. Nå er det sjelden man ser at fagforeningene er så opptatt av Mye av bistandsarbeidet var ad hoc og de innsamla midlene ble sendt dit nøden var størst. Hjelpearbeidet var grasrotbasert og giverstyrt i større grad enn i dag.

Det er to viktige grunner til at profesjonaliseringen som vi også ser ellers i samfunnet, gjelder også i hjelpeorganisasjonene. Den ene grunnen er nødvendig og det er bra at vi innser det. Mennesker som er på flukt fra krig, trenger hjelp her og nå og derfor må organisasjonene ha klart matlagre, medisinsk utstyr og personell som raskt kan sendes ut der det trengs. Spørsmålet er så om vi har mistet noe på veien? Er de store hjelpeorganisasjonene så fjernt fra folk flest at vi tenker at vårt bidrag ikke gjør noen forskjell? Det er stadig vekk diskusjoner om pengene kommer fram eller om de blir skuslet bort i for mye administrasjon. I stedet for å diskutere hvor mye vi gir, diskuterer vi heller hvilken organisasjon som fortjener vår støtte.

Den andre grunnen er at vi ikke lenger ønsker å bli emosjonelt engasjert i bistand. Vi er likegyldige og slappe og godt fornøyd slik vi har det. Vi tenker ikke over hvem som trenger vår hjelp, men lar andre velge for oss. Vi skrur av ubehagelige nyheter på TV fordi det ikke angår oss. Vi vil ikke orientere oss i verden for å forsikre oss om at alle har det bra, slik visa av Torbjørn Egner forteller oss. Men rett skal være rett. De fleste av oss ønsker å gi av vår overflod, vi setter pris på at organisasjonene og den årlige TV-aksjonen ordner det for oss. Det er derfor urimelig av meg å kreve et emosjonelt engasjement i tillegg, tenker jeg da.

Likevel tror jeg at denne avstanden til medmennesker ikke er bra for verken meg eller andre. Vi må derfor finne tilbake til engasjementet, å kunne arbeide for det vi tror på, men sannsynligvis på en annen måte enn før. Hvordan det skal gjøres, har jeg ikke forslag om ennå, men jeg håper at samtalene i tenketanken kan bringe oss et stykke videre