Nepotisme… Den bitre sannheten

Skrevet av Rakhshan Abbasi

Bli kjent med folk! Bygg deg et nettverk! Dette var de første rådene jeg fikk da jeg startet jobbjakten her i Norge. Jeg kom hit med høye forhåpninger, en mastergrad og flere år med ledererfaring fra hjemlandet mitt, så jeg trodde det ville være ‘a piece of cake’ å få en vanlig jobb i Norge, om ikke en fancy jobb. Da ble jeg kjent med terminologien ‘kjennskap og vennskap’, men hva var betydningen av disse to ordene på arbeidsmarkedet?

Betydde det at man skulle lage en profil på Linkedin og bli koblet til bedriftsnettverket, eller at jeg personlig burde kjenne folk på de riktige stedene og til riktig tid?

Etter å ha kikket forvirret rundt på det norske samfunnet og klødd meg i hodet en stund, fant jeg ut at terminologien kunne relateres til sistnevnte forklaring. Men vent et øyeblikk! Betydde dette at man må være en slektning, en venn, en venns datter eller en tidligere kollega for å komme opp på rekrutteringslisten? Aha! Dette er akkurat hva det betydde.

Det stemmer at nordmenn deler et sterkt sosialt nettverk, dype vennskap og et ansvar for å støtte hverandre i ‘thick and thin’, så mye at de ikke skjønner at denne minnelige, varme følelsen faller inn under definisjonen av nepotisme.

Så hva er nepotisme?

Nepotisme betegner favorisering av slektninger, ektefelle eller venner, og det å sette bekjentskap foran kompetanse i forbindelse med utnevnelser. Begrepet kom i forbindelse med middelalderens paver, som ofte utnevnte sine nevøer til viktige verv i den katolske kirke. Praksisen anses i moderne tid som en form for korrupsjon. (Kilde/Source WIKIPEDIA)

Jeg vet at det er lett å ansette noen man kjenner. Man er trygt innenfor sin egen komfortsone. Men dette kan føre til lavere selvtillit og gi lavere moral blant de ansatte og i samfunnet, i tillegg til frustrasjon hos de som ikke får være med i denne kameratgjengen.

I en rapport publisert i Aftenposten for noen år siden, kommer det frem at mange stillinger i Norge ikke ble publisert på jobbportaler eller i aviser. Seks av ti ledige stillinger ble aldri utlyst. Å bruke nettverket sitt av venner og bekjente er den vanligste måten å rekruttere, og noen ganger er den offentlige jobbutlysningen som publiseres, bare en formalitet.

CARE Norge har tilpasset Transparency International sin arbeidsdefinisjon av korrupsjon som følgende: «Korrupsjon er misbruk av betrodd makt til privat gevinst.» Som sådan er korrupsjon åpen for tolkning og kan forekomme i mange former, og nepotisme er en av dem. Under eksemplene på korrupsjon står det:

Nepotisme: Favorittisme overfor slektninger eller nære venner av de med makt eller innflytelse.

Jeg sier ikke at alle ansettelser er gjort på denne måten eller at dette bare skjer i Norge. Men i den grad man holder rekrutteringsprosessen utenfor offentligheten, kan man bli beskyldt for å bedrive nettverkskorrupsjon. Dette er ingen god utvikling i arbeidsmarkedet, heller ikke for de som er innenfor. Det kan føre til at unge og dyktige talenter samt jobbsøkende med mange års relevant erfaring, ikke blir ansatt. En konsekvens av ovennevnte vil være et begrenset mangfold, hemming av vekst og stagnert utvikling av nye ideer i firmaene og i samfunnet.

Jeg er sikker på at det ikke er lett å kontrollere nepotisme og favorittisme i et land hvor ansettelse av en i egen familie ikke er ulovlig, men det kan treffes visse tiltak for å avsløre forholdene i løpet av rekrutteringsprosessen. For eksempel må det være obligatorisk å avsløre og registrere relasjoner mellom ansatte og søkerne, og statistikkbyråer samt rekrutteringsbyråer må ha statistikk over hvor mange ledige stillinger som blir publisert og ikke publisert på et år, slik at det finnes en oversikt som viser omfanget av problemet i samfunnet.

Viktigst av alt må være å erkjenne at det er moralsk feil å bare ringe noen og tilby en stilling uten å gi andre kvalifiserte kandidater en god sjanse.

Så, uansett hva man ønsker å kalle det: nepotisme, favorittisme eller kulturelle bånd… Den bitre sannheten kan ikke feies under teppet lenger.

Én kommentar til «Nepotisme… Den bitre sannheten»

  1. Dette stemmer godt overens selv i 2020 etter 50 år med innvandring. Før kunne minoriteter kalle seg innvandrere og bli kvotert inn i lavere stillinger, men nå har vi blitt norske og derfor blir ikke vår kompetanse heller lagt merke til. Når jeg av og til ber om søkerlister, for å se på kompetanse og søkere – så er minst 40% utenlandske navn. Og da er de fleste kvalifisert nok for jobben, selv om det ikke er en selvfølge. Det er graverende alvorlig at folk har fått sitte 30+ år i offentlige stillinger uten krav til likhetsprinsipper, der man skal få jobbe seg opp. Opplever at intervjuere er kritiske, mistenksomme og likegyldig når man har lang utdanning. Føler at man bare kommer for å vise seg og lære fra seg ting. Ny trend er å be om case/oppgaver/presentasjoner. Hvorfor bruke tid på noe når man ikke blir valgt. Kommuner ansetter IT ledere uten noen utdanning i faget og HR er som !»#¤R%. Ikke forbannet på folk, men på kommunismen, janteloven og dobbelstandardene. Du har rett i at å søke i 2 år med master, fører knapt til intervjuer. Så lenge man er kjent med folk og blir anbefalt, så kommer intervjuene. Same practice in business. Hele oljekartelløpet var bygget på samme prinsipper og om «å syne synd» på folk. Trenger man ikke høyere utdanning, så si det som det er. Ikke ødelegg folks liv. Det skjer jo når ikke 2m i Norge ikke jobber lenger..
    https://www.spleis.no/project/116082

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *