Se meg

Skrevet av Anette Randeberg

Vi har vel alle flørtet med et lite barn vi ikke kjenner, på en cafe, i en kø, eller på en busstur. Barnet titter på deg, gjør noen grimaser eller gjemmer seg i morens armer. Du svarer med et smil, blunking, eller kanskje som meg, med noen grimaser tilbake.

Barnet vil gjerne ha vår oppmerksomhet. Det vil bli sett. Menneskebarn er bedårende. Det er også de fleste dyreunger. Det vekker vår omsorg og trang til å beskytte dem. Det er en del av evolusjonens gåte.

Større barn er ofte litt mer utfordrende. De er ikke alltid bedårende og oppfører seg ofte mindre sjarmerende. Man bør ikke blunke til eller flørte med dem, det kan fort medføre stygge blikk. Men, de eldre barna og ungdommen ønsker også å bli sett. De trenger vår oppmerksomhet like mye som det mindre barnet. Foreldrenes annerkjennelse og respekt betyr mye for dem. Har vi det for travelt, og er for opptatt med jobb og hjem, slik som man ofte er, slutter barnet gradvis å ta initiativ til samtale med oss. Barna våre trenger oss. Samtidig ønsker de også å bli sett av vennene, læreren eller naboen.

Jeg vokste opp med nabokjerringer som passet på oss, det var trygt. Visst kjeftet de på oss, om vi gjorde noe galt, men viktigere var det at de så oss. At de kjente hver enkelt av oss. Brydde seg om oss og hva vi gjorde.

Da mine gutter var små var det en gutt i nabolaget som fort havnet i bråk. Han hadde sikkert en diagnose eller to også. Jeg bestemte meg for å være ei skikkelig nabokjerring. Jeg kjeftet ham ut av flere avfallscontainere. Han rotet rundt i byggematerialer og gamle møbler etter et funn han kunne ta med seg hjem. En gang hadde han plassert søsteren i en tom container, hun var så liten og spinkel at hun ikke kom ut igjen av seg selv. Jeg ble stående med hendene fast plassert på hoftene og kikke strengt på ham til han løftet henne ut av containeren. En annen gang stoppet jeg en slåsskamp mellom denne gutten og min eldste sønn. Jeg gjorde et poeng av at han var både større og eldre enn min sønn, og at det var en urettferdig kamp. Vi pratet litt videre og han innrømmet så at det var en ujevn kamp. Jeg passet på å se denne gutten også når han ikke gjorde rampestreker. Jeg hilste og brukte navnet hans hver gang vi traff hverandre. Ga ham en brødskive om han ble med guttungen hjem. Han har nå flyttet fra boligfeltet, er voksen og har klart seg bra. Han hilser fortsatt høflig på meg om vi treffes et sted. Jeg er nabokjerringa som så ham og sa ifra.

Også våre kjære vil ha vår oppmerksomhet. Det er viktig å bli sett i et forhold. Når vi innbyr til kontakt ønsker vi at den andre besvarer vår invitasjon. Det trenger ikke å være fysisk nærhet, det kan være at man vil lufte litt frustrasjon, få litt hjelp med middagen eller gå en tur. I boka «Snu deg til meg!» av John M. Gottman, som jeg leste for å forstå mine barn bedre, omtales dette som «innbydelser».
En innbydelse kan være et spørsmål, et ansiktsuttrykk – som med det lille barnet på bussen, et blikk eller en lett berøring. Man søker å oppnå en emosjonell forbindelse med den andre. Hvordan vi svarer slike innbydelser vil delvis bero på det emosjonelle kommandosystemet i hjernen vår, og dels den emosjonelle arv hver enkelt av oss bærer med oss. Hva vi lært og erfart av våre egne emosjonelle innbydelser, og responsen på disse. Hva har vi sett andre gjøre. Hvordan var våre rollemodeller?

Gottman har forsket på hvordan våre forhold påvirkes av denne innbydelsesprosessen. Han har funnet ut at par som har holdt sammen lenge, og som er lykkelige, er flinkere til å se og besvare hverandres innbydelser. Ved å se hverandre bygger paret et samhold og en ømhet for hverandre. De har et felleskap som vises med de små tegn, et felles språk. Forskningen til Gottman viser at menn som er på vei ut av et forhold avviser partnerens innbydelser i over 80 % av tilfellene, mens menn som er fornøyd med sitt forhold, bare avviser innbydelser i 19% av tilfellene. Kvinner reagerer litt annerledes, de avviser innbydelser i 50% av tilfellene om de vurderer å bryte forholdet, og kun i 14% av tilfellene dersom de er fornøyde.

Det er ikke alltid vi er bevisste på at vi avviser andres innbydelser. Ofte går vi på autopilot uten å merke hvordan oppførselen vår påvirker andre. At partneren føler seg oversett, går lei og slutter å komme med innbydelser.

Vi kan ikke vente at en ungdom som er travelt opptatt med skole og venner skal ta initiativ til kontakt med foreldrene, her må foreldre være påpasselige og ta initiativ til kontakt og samtale innimellom. Jeg har selv noen ganger måtte roe ned min indre «Tårnfrid» for å være mer tilstede når jeg kommer hjem. Dersom jeg viste interesse, løsrev ungdommen seg fra mobilen eller pc-skjermen – for en stund.

Da jeg var student i Bergen kom jeg i nesten daglig i samtale med en eller annen tilfeldig eldre kvinne på bussholdeplassen, eller i butikken. Smilte jeg til dem var det ofte tilstrekkelig invitasjon til en samtale. Noen av de hyggelige kvinnene jeg kom i prat med, fortalte meg mange detaljer om livene sine, mens vi ventet på bussen sammen. De fortalte om barnebarnet som studerte i Oslo, om kjøttkakene de skulle ha til middag, alene, eller om menigheten de gikk i, som var blitt en viktig brikke i deres sosiale liv.
Jeg merket at de ønsket å ha å ha noen å prate med. De var ensomme. Barna bodde ikke alltid i samme by, og var uansett travle med sitt. Noen hadde mistet ektefellen som de hadde levd sammen med et langt liv. Og blir man gammel nok, har man også mistet mange av sine jevnaldrende venner. De var derfor falt litt ut av samfunnet. Samtidig tok mange av dem selv grep for å være sosiale. De pratet ikke bare med meg men vi ventet på bussen sammen, de gikk også i kirken, i forening eller på butikken. Mange hadde daglige aktiviteter for å komme seg ut og møte folk.

Det gledet mitt morshjerte da min sønn, som studerer i Bergen, fortalte at han også ofte kom i prat med de eldre Bergensfruene. En gang vi skulle treffes, kom han for sent fordi han hadde kommet i prat med en eldre dame på flybussen. Da hun gikk av bussen slet hun slik med denne tunge kofferten at han at valgte å bære den for henne, og følge henne helt hjem. Han ble invitert inn, og tok seg tid til en avsluttende prat før han kom løpende for å treffe oss til den avtalte middagen.

For et par år siden inviterte Stavangers ordfører, Christine Sagen Helgø, en del familier fra borettslaget vårt til en tilstelning på Ledaal, kongeboligen i Stavanger. Dette var en del av ordførerens «Hei Nabo – kampanje». Hensikten med kampanjen var å fremme godt naboskap og integrering i samfunnet. Ordføreren fortalt at hun hadde inviterte noen innvandrere hun ikke kjente hjem til seg til middag. Hun ønsket å inspirere oss som deltok til å snakke mer sammen, bli kjent med naboen og invitere hverandre på middag eller en kaffekopp. Kunne vi bryte noen grenser, ta kontakt med naboen? Også han som var fra et fremmed land og snakket dårlig norsk?
Det ble en fin kveld, jeg fikk snakket med de jeg kjente fra før. Jeg pratet også med et par migranter og noen få eldre jeg bare hadde vært på hils med før denne kvelden. Jeg ble inspirert til å bryte grensene. Til å prate men noen jeg ikke kjente. Til å utfordre språkbarrieren.

Flere av naboene mine er migranter, det vil si innvandrere eller flyktninger. De har varierende norskkunnskaper. Det bor også mange eldre i nabolaget. Det hender rett som det er at noen av dem stopper opp og slår av en prat med meg når jeg er ute i hagen. Vi snakker om været, blomstene i hagen, en av dem vil lære de norske navnene, eller om kattene mine, som også søker kontakt med fremmede. Samtalen foregår over hekken min. Noen av dem har jeg blitt gradvis mer kjent med, men foreløpig har jeg ikke invitert dem inn på middag; ikke en gang en kaffekopp har jeg tilbudt dem. Hekken fungerer som en symbolsk vegg. Dette skyldes nok dels at jeg er litt introvert, men også at jeg ikke har fått meg til å bryte den grensen og invitere dem inn. Jeg er vel mest bekvem med å ha dem litt på avstand. Jeg hadde trolig ikke angret, verken på samværet eller samtalen, om jeg hadde invitert en av mine naboer, migrant eller gammel, på en kaffekopp i hagen en sommerdag. Jeg hadde trolig lært noe av dem. Jeg kunne delt en av mine historier. Vi kunne ledd sammen. Og følt at vi ikke er så ulike tross alt.

Kanskje neste sommer?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *