Om dagen gikk hun på den andre sida av veien og passet på å gå forbi når det var minst sjanse for å se ham. For ikke så lang tid tilbake var det hun som bodde i huset på den andre sida av gata. De var to i huset. De var kjærester og hadde det bra sammen. Trodde hun. Men en dag for omtrent like lenge siden sa han at han hadde møtt en annen. “Ja det var litt pinlig, egentlig! Alt hadde skjedd så fort”, sa han. Hva tenkte hun? Alt. Hva skulle hun svare? Ingenting.
Hun begynte å pakke samme kveld og la annonse ut på Finn: Leilighet ønskes leid. De sa ikke et ord til hverandre. De oppholdt seg i forskjellige rom når de var hjemme samtidig. I gangen økte stabelen med esker for hver dag og en dag var det endelig et svar på annonsen.
I den nye leiligheten var alt hennes. Livet og framtida var hennes. Pengene var hennes, selv om det ble smått. Men tankene var ikke hennes. De kretset om ham – hva gjør han, hva spiser han, er han sammen med noen, angrer han? Når det var travelt, ble han borte, men om kveldene kom han snikende inn i hodet hennes igjen. Han fortrengte alt annet.
Hun måtte ut om kveldene for å få blåst det ut. Hun gikk fort rundt i bydelen. Hun gikk mot huset hans flere ganger og ble stående utenfor lenge nok til å se, men ikke så lenge at det ble pinlig. Der registrerte hun det han drev med: TV, PC, kveldsmat, besøk, (hvem?), leggetid. Hjemme igjen visste hun igjen alt om ham. Når hun skrev det ned, forsvant han ut av hodet hennes en stund. Neste kveld måtte hun likevel ut igjen. Hun stod der ute i mørket og frøs og kikket inn, som en “pike med fyrstikker” tente hun røyk etter røyk, og ventet. Hjemme ventet ny rapportskriving.
Kveldene ble mørkere utover høsten og øktene utenfor ble langdryge. Hun trakk innunder et boligkompleks over gata der hun kunne stå uforstyrret. Hun fant seg et industribygg med utsikt dit. Rapportene ble kortere med det samme innholdet hver dag.
Den dagen kom det blomster på døra. På kortet sto det: “Takk for oppmerksomheten, men det er nok nå!” I helgene framover fortsatte det å komme blomster. Han kjenner meg fortsatt, tenkte hun. – Jeg ønsket meg jo bare å bli sett.