Etter at Stavanger Aftenblad og Rogalands avis meldte at Sølvberget hadde invitert til debatt om rasisme og ytringsfrihet og invitert den kvasi-nazistiske gruppa Borgervernet Rogaland, har det flommet over av motstand mot debatten i sosiale medier.

Jeg har ikke ytret meg og har nok tenkt som mange andre, at dette er komplisert, og slett ikke så enkelt som ytringene jeg har sett, tilsier:

På den ene sida: «Du kan ikke være tilhenger av ytringsfrihet og samtidig nekte ytterliggående grupper en arena.» På den andre sida: «Å gi dem en talerstol er det samme som å si at slike holdninger er akseptable.» Marcela Molina valgte å stille i debatten, men trakk seg i dag, p.g.a. massivt press fra venstreorienterte grupper i sosiale media. Per Morten Borgli, varaordfører i Sandnes og FrP-er, vurderer også å trekke seg. Slik det ser ut nå, blir det kanskje ikke noen debatt kommende torsdag… Det er kanskje like bra, for akkurat nå trenger Sølvberget en tenkepause. Et tema bør være motivene for å arrangere en slik debatt – er det bare i ytringsfrihetens navn at Borgervern Rogaland ble invitert, eller ønsket huset den PR-en som fulgte. Hvor går grensen for hva som kan snakkes om, er et viktig spørsmål? Et annet spørsmål er om vi har ord som kan møte påstander som er hinsides faktiske forhold og som baserer seg på en brun-svart tolkning av virkeligheten. Det er kanskje mangelen på ord, som gjør at folk flest kvir seg for å delta i nettdebatten? Jeg vil illustrere denne mangelen på ord, med en egenopplevd hendelse – om:

Da jeg røyk på en nynazist.

På slutten av 70-tallet ble Erik Blücher, lederen for nynazistene i Norge, invitert til å holde foredrag i Idunn gymnasiesamfunn på Stavanger katedralskole. Bak invitasjonen sto en nynazist ved skolen som satt i styret. Det slo ned som ei bombe og elevene og lærerkollegiet trakk invitasjonen tilbake. Men Blücher fortalte at han likevel ville komme til Stavanger for å vise sin støtte til likesinnede.

Det førte til en massiv mobilisering. På noen timer hadde vi mobilisert nok folk til å slå en ring rundt Kongsgård og hindre ham i å komme inn. I tillegg til elevene ved skolen, stilte fagforeningene fra Rosenberg verft, Stavanger Gummiindustri m.fl. opp. Studenter fra høyskolen kom og oppe på de lave murene sto eldre menn, som hadde opplevd krigen:

De ropte «Kast han i Breiavannet! Senk Blücher!»

Jeg havnet dessverre veldig nær de fire-fem og jeg ble veldig skremt av utseende deres, det overlegne oppsynet og de skremmende musklene på noen av dem. Sammenstimlingen førte til at politiet kom og fikk puttet Blücher og hans kamerater inn i en politibil. De ble kjørt til Sola og sendt hjem.

I diskusjonene som fulgte, var ikke standpunktet vårt nødvendigvis at vi ikke ønsket å debattere mot nynazister. Vi hadde hatt lange og heftige diskusjoner før denne hendelsen også, og den ene nynazisten på skolen vår fikk stort sett si det han mente. Vi trodde vi kunne overbevise ham med gode argumenter, ved å legge fram fakta som motsa det han mente og vi var faktisk gode lyttere også, fordi vi lette etter motargumenter.

En gang, i filosofi valgfag, stoppet det helt opp for meg. Jeg hadde brukt opp alle argumenter, jeg hadde ingen ord igjen som kunne overbevise ham. Hans tanker og holdninger provoserte meg langt inn i margen og jeg gikk til fysisk angrep på ham. Vi havnet i brytekamp på golvet i klasserommet og læreren måtte skille oss og roe oss ned. Etterpå innså jeg at jeg hadde tapt noe så grundig. Jeg skammet meg over at følelsene hadde tatt overhånd, og jeg ble fullstendig avmektig av at mine ord ikke strakk til. Hendelsen bidro nok til at jeg siden ble så mild og medgjørlig som de som kjenner meg nå, ser meg.

Nå, som helt voksen, ser jeg klarere at det å skape denne avmaktsfølelsen, er en del av retorikken til høyreekstreme. På 80-tallet bølget møtene mellom nynazister og anti-rasister i gatene, spesielt i Oslo, Arendal og Haugesund. Selv om det var høyresiden som var uttalt voldelig, med Hadelandsdrapene, væpna ran og angrep på antirasister, førte sammenstøtene til håndgemeng fra begge sider, men i de aller fleste tilfellene ble målet til anti-rasistene nådd – å forhindre at nynazister fikk si offentlig hva de mente.

Å forhindre nynazister å entre en offentlig arena, har vært taktikken helt til nå. Selv etter Anders Behring Breivik sitt nidingsverk, mangler vi ord til å møte rasistiske holdninger. Etter 2011 ble vi handlingslamma av avskyen vi følte. Det eneste vi greidde var å klemme hverandre og håpe at det hele kom til å gå over. Vi personifiserte ondskapen og trodde at den ble stengt inne sammen med ABB.

Det går en moralsk og etisk grense vi ikke kan trå over.

Det er på tide med en ny holdning til ekstreme tanker. Vi kan sannsynligvis gå hverandre i møte, men det går en moralsk og etisk grense vi ikke kan trå over. Kanskje er likevel en slik tilnærming verdt noe? Kanskje kan en i randsonen av nynazistbevegelsen, få noen motforestillinger, nettopp fordi vi stiller? Men vi må kunne si at så langt går vi, men her stopper vi. Disse grensene må vi selv gå opp, men ikke gjennom en hypa debatt en kort kveldsstund.

Skrevet av Aud Jorunn Haugen Hakestad